Hva skal vi med Norsk pasientskadeerstatning?

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) ble opprettet i 2003. Hovedoppgaven til NPE er å behandle erstatningskrav fra pasienter som mener de har fått en skade i forbindelse med behandlingssvikt i helsetjenesten.

Mange av oss som arbeider med skadekirurgi, opplevde vedtaket om loven som en god ordning. Den skulle gjøre det lettere for pasientene å få tilkjent erstatning for skader de var blitt påført under behandlingen.

Får avslag på opplagte klager

Men hva har skjedd i løpet av disse vel 20 årene? Nå opplever vi at pasientene har fått avslag på sine klager for helt opplagt behandlingssvikt. Og anke gjennom Helseklage fører ofte ikke frem.

Den eneste mulighet som gjenstår for pasienten, er å gå til sak mot Staten. Og nå bakker de fleste ut. Har vi råd til å engasjere advokat? Kan vi risikere å tape saken og må betale store summer i sakskostnader i tillegg?

Er ordningen blitt slik som jurist ph.d. Katrine Holter har skrevet: «Har vi fått en rettsstat kun for de rikeste?»

Ordkløveri mellom advokater

De første årenes opplevelser «med pasienten i fokus» er nå blitt til et ordkløveri mellom unge advokater, hvor hovedfokus er å «vinne saken». Og hvis Staten taper, så ankes det: «For at de unge advokatene skal få erfaring med prosedyre i en høyere rett», som en advokat med 10 års ansettelse i NPE fortalte meg for noen år siden.

NPE sine sakkyndige har også overrasket meg. Selv har jeg kun tatt saker hvor pasientskaden har vært innenfor min egen subspesialitet. Mens NPE stiller med sakkyndige i form av pensjonerte overleger med spesialistgodkjennelse innen de etablerte hoved-spesialitetene, men ikke nødvendigvis oppdatert kompetanse innen de mange subspesialitetene eller profilområdene som de norske hovedspesialitetene nå er inndelt i. Disse spesialistene som tar disse oppdragene med «advokathonorar», synes nå å være mindre opptatt av å bidra til en rettferdig rettsavgjørelse for pasientene. Ofte har de ikke en gang undersøkt pasienten før de skriver sine erklæringer eller møter som sakkyndige i retten.

Vanskelige smerter

Et vanskelig tema innen personskader er Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS). Det er et smertesyndrom som kan oppstå som komplikasjon etter skader, eller oftere etter behandling for skader. Dette er en tilstand som ikke kan påvises ved undersøkelser som røntgen, CT, MR eller laboratorieprøver. Diagnosen kan kun stilles ved klinisk undersøkelse av pasienten, basert på internasjonalt vedtatte diagnostiske kriterier (symptomer og objektive funn etter Budapestkriteriene). Tilstanden er relativt sjelden slik at mange allmennleger aldri vil støte på tilstanden. Tross dette har Norsk CRPS-forening ca 800, medlemmer hvorav de fleste har fått avslag fra NPE.

Men vi som er skadekirurger (samt nevrologer og smerteleger) støter på tilstanden. Og her opplever vi, som står på pasientene side, at NPE holder seg til de gamle, tykke lærebøkene som hevdet at tilstanden var en direkte følge av skadehendelsen. I Sverige derimot, viste en doktoravhandling for mer enn 50 år siden (Gøsta Frykman 1967) at tilstanden oftest skyldes behandlingssvikt i helsetjenesten. Men dette har dessverre ennå ikke gått inn hos NPE.

De fire vilkår

Et ytterligere rettsmedisinsk problem omkring CRPS er «De fire vilkår for årsaks-sammenheng», som har vært brukt i tilfeller hvor skadehendelsen ikke har medført objektive, medisinske funn. Disse vilkårene ble lansert under behandlingen av Nakkesleng-saken i 1998. Men siden har de fått generell juridisk anvendelse i en rekke saker, selv ved klare objektive funn som ved bruddskader med sikre røntgenfunn.

Et av disse fire vilkårene er hendelsens skadeevne – adekvat traume. Er trang gips etter et håndleddsbrudd et adekvat traume i juristenes verden?

Eller vilkårene: akuttsymptomer – brosymptomer. CRPS har et atypisk forløp i forhold til det man oftest finner i traumatologien. CRPS bruker uker til måneder på å «bygge seg opp», med dårlige og gode dager, før man etter 2-3 måneder kan stille diagnosen etter de internasjonale retningslinjene. Imidlertid, ofte stilles CRPS-diagnosen sent i sykdomsforløpet. Skal disse pasientene, evt. også med positive røntgenfunn med brudd, bedømmes etter de sammen vilkårene som nakkesleng uten et eneste objektivt funn?

Og skal en tidsnær dokumentasjon fra fastlegen på en av «de gode dagene» til pasienten, vektlegges mer enn erklæringer fra landets fremste eksperter på denne alvorlige komplikasjonen?

Kanskje NPE og de mange juristene med personskade-erstatning som spesiale, burde lese seg opp om denne tilstanden. Det må bli slutt på at man bruker «Anne-Lene-Lie dommen» (nakkesleng 1998) til «alle typer personskader». Man har i løpet av disse 25 årene fått mange flere diagnostiske verktøy i traumatologien. Det burde også juristene ha fått med seg.

Interessekonflikter: Leif Hove har aldri vært ansatt i eller hatt oppdrag for NPE. I løpet av de siste 20 årene har han vært sakkyndig vitne eller rettsoppnevnt sakkyndig i 10-20 saker der pasienter har gått til sak mot Staten. Utover dette er det ikke oppgitt noen interessekonflikter.